VIETNAMESISK FARGE

Han sitter spørrende med ett hvitt papir. I hånden holder han en blyant,  han skal tegne et vietnamesisk flagg.  Det er FN- dagen og læreren har bedt han om det.  Han stirrer på det hvite tegnearket på bordet, som om det var noe å tenke på. Noen fargestifter er spredt på bordet, noen ruller mot hverandre, og noen ruller ned mot gulvet, men han legger ikke merke til det. Det interesserer han ikke, og det  viktigste for han nå er å fortelle  læreren hva han tenker på.

Han er en liten gutt på fem og ett halvt år. En liten elev på skolen og den minste i klassen.  Han går i første klasse sammen med 20 andre som også er veldig stolte over å gå på skolen. Det å begynne på skolen er det samme som at man er blitt stor, og er klar for lære mye spennende om verden rundt seg.

Gutten ser seg rundt. Han oppdager at kompisene konsentrerte seg om å  tegne. De norske tegner det norske flagget, mens de utlandske tegner sitt hjemlands flagg. Han støtter hodet på hendene sine, øynene er borte i  tårer.  I læreboka ser han det røde flagget med gul stjerne ved siden av ordet “Vietnam”. Læreren mener  at han kan bruke det som en mal for å tegne flagget riktig. Det er vanskelig for den lille gutten å si at han ikke vil tegne flagget.  Han tar mot til seg og rekke opp hånden sin: “Frøken, dette er ikke det vietnamesiske flagget”. Læreren med det blonde håret og de sjøgrønne øynene ser forvirret på ham. Hun blar fram og tilbake i  læreboken og sier :

– Jo da, se her.  Her står det at det er det vietnamesiske flagget.

Han står på sitt :

– Det vietnamesisk flagget har ikke rød bunn, det er gult!

Læreren ser på han:

– Ja , stjernen er gul  og bakgrunnen er rød .

Han gir seg ikke:

– Nei. Bakgrunnen er ikke rød det er stripene som er røde.

Læreren forstår ikke helt hva han sier. Hun blir plutselig litt usikker og spør han:

– Er du vietnameser?

Han nikker:

– Ja, min far, mor og min søster også.

Læreren virker mer overbevist nå. Europeere har som regel problemer med å skille mellom vietnamesere og japanere  og  mellom  thailendere og kinesere. Nå som hun er sikker på at gutten er vietnamesisk  sier hun bestemt:

– Dersom du er vietnamesisk må du nok tegne dette flagget .
Hun peker på læreboken. Der  kan  man se en gul stjerne på rød bakgrunn. Det er som om guttens tårer vil sprenge stjernen i biter. Hun ser reaksjonen og hun kjenner på seg at noe er galt. Som regel er han en snill, tålmodig og flink elev. Han er lydhør og gjør alltid hjemmeleksene sine, men i dag er det annerledes.  Han nekter å gjøre det hun ber han om.

Hun setter  seg  ned ved siden av han og trøster han:

– Hvis du ikke ønsker  å tegne i dag  så utsetter vi det  til  i morgen.

Han vil ikke tegne det flagget, verken nå eller senere.  Han ser opp mot læreren  og hvisker:

– I morgen skal jeg vise deg det riktige vietnamesiske flagget.

Hjemme leter han rundt i det ene rommet etter det andre. Så finner han flagget, brettet det pent sammen og legger det i sekken. Moren spør:

– Hva skal du med flagget?

Han lukker  igjen sekken og sier:

– Jeg skal ta med flagget til skolen for læreren skal se det.

Moren er litt forvirret :

– Hvorfor?

Han strammer munnen:

– Fordi hun ikke vet hvordan det vietnamesiske flagget ser ut. Jeg må ta det med for å vise henne det.

Gutten virker ivrig og munter med den store sekken på ryggen. Han ser nesten ut som en astronaut som har klargjort seg for ekspedisjon i rommet i sin overdådige romdrakt. Han blir skuffet når han kommer inn i klasserommet. Læreren er ikke der, bare Linda som er assistent i klassen. I dag skal elevene lære  å skrive bokstaver. Det er ikke  tid for tegning, og ingen spør etter flagget som han har i sekken.  Det gule flagget ligger fredelig i sekken sammen  med kladdebøker.

En uke går. Kanskje har alle glemt dette med  det røde og det gule flagget. Gutten har en uro i seg, for noe er uavklart. Han tar flagget, og pakker det forsiktig inn i sekken igjen.  Moren hans spør :

– Hva skal du med det flagget  igjen?

Han svarer uskyldig:

– Jeg vil vise læreren hvordan det vietnamesiske  flagget ser ut,  for hun har ikke sett det .

Moren blir overrasket :

– Tok ikke du med det flagget for en uke siden?

Han ser på moren sin:

– Jo, men den dagen ble læreren syk  så hun fikk ikke mulighet til å se flagget .

Da går det opp for moren hva som hadde skjedd.  Hun holder rundt  ham og  sier:

– Jeg skal skrive et brev til læreren. I morgen, når hun får se flagget kan du gi brevet til henne.

Han stråler og de uskyldige øynene  glitrer som to smilende stjerner. I hånden har han det brevet som moren har skrevet.

Kjære lærer.

Jeg er moren til Hòa, og jeg ønsker å fortelle deg noe. Hele uken har sønnen min blitt distrahert av tankene om det vietnamesiske flagget, som han skulle tegne i timen. Han fortalte at han ble bedt om å tegne et rødt flagg med en gul stjerne sentralt, fordi det er det  flagget til Vietnam. Han ville ikke tegne det fordi det flagget er fremmed for ham. Han ble lei seg  blant annet fordi han ikke adlød deg. Jeg skriver dette til deg for å forklare hvorfor den uheldige situasjonen  som oppsto.

Vi var båtflyktninger og kom hit for å søke politisk asyl. Vi forlot Vietnam for å finne friheten. Etter at kommunistene overtok styret i Sør- Vietnam ble hele landet kommunistisk. Vi fikk ikke lengre lov å bruke flagget med gul bakgrunn. Det var flagget som i mange år har  tilhørt det vietnamesiske folket og våre forfedre. Flagget vårt ble erstattet av det røde flagget.  Under det flagget ofret vår landsmenn sitt blod  uten at myndighetene  felte noen tårer. Det røde flagget  med den gule stjernen som du finner i bøkene er ikke flagget til vietnamesere, men symboliserer for oss et brutalt regime. Et regime som skader medborgerne og vanærer landet sitt.  Vi  som forlot vårt landet på grunn av det ville ikke akseptere å bli styrt av det nevnte regimet. Vi tok med oss det gule flagget når vi flyktet som et tegn på nestekjærlighet og  en frihet  som ble til takket være våre forfedre som hadde bygget  og forsvart landet. Vi som er  båtflykninger vil, til tross for interne strid, fortsette å bruke det gule flagget til siste time.

Vi har bodd i Norge i tre generasjoner, og i dag vil lille Hòa følge etter oss. Han vil føre det gule flagget videre til neste generasjon. Med dette brevet håper jeg at du forstår bedre vår bakgrunn og lar han tegne det flagget som står hjertet hans nærmest. Tusen takk.

Dagene går, og det blir vinter i Norge. Snøen ligger som et hvitt laken over skolens område. Barna hadde begynner å ake, og noen lager snømenn. Barnas lek og latter høres og fyller luften.  Moren står i skoleporten for å hente gutten sin. Hun skvetter til når hun kjenner en hånd på skulderen sin. Hun snur seg  og oppdager  læreren til Hòa. Hun nikker og smiler:

– La meg få be om unnskyldning for det som skjedde.

Moren blir litt usikker:

– Hva tenker du på?

Hun forklarer rolig:

– Det med flagget.

Da forstår hun, men trodde at saken var glemt for lenge siden. Læreren sier:

– Jeg burde ha visst det, eller i det minste å tenke på det. Det er viktig  å lære elever mine å kjenne, jeg kunne ha undersøkt det bedre.

Moren tar det rolig:

– Vi kunne egentlig ikke forvente det av deg. Vi har heller ikke hatt mulighet til å fortelle deg om dette.

Læreren sier ydmykt:

– Ærlig talt, dette visste jeg ikke tidligere. Nå vet jeg, og jeg vil definitivt lære mer av historien.
Moren til gutten smiler og bukker farvel. Da kommer gutten løpende:

– Hva sa frøken til deg?

Mor til gutten klapper ham på skulderen:

– Hun sa at hun takker deg  for at du viste fram det Vietnamesiske flagget. Nå er hun blitt kjent med det riktige vietnamesiske-flagget.

Han ler forsiktig. Jeg tror at han er fornøyd med resultatet. Han har fullført sitt lille oppdrag.

TH

Advertisements