STØTTELÆRER

12 år gammel. Når klassekameratene mine begynte å se etter gutter var jeg fortsatt den “dumme”, lettlurte og naive. På den tiden gikk jeg i en klasse sammen med norske elever, men norsken min var dårlig, så rektoren ga meg en ekstra lærer. Det var en støttelærer som skulle hjelpe meg for å bli bedre i norsk.  Jeg tror det var et lykketreff. For til i dag, mer enn tjue år etter, har jeg fortsatt minnene jeg fikk sammen med min støttelærer.

På skolen hadde elevene bøker, men læreren min brukte ikke bøker når hun  underviste meg. Hun lærte meg å bake, lage mat, og hun tok med meg på handletur og mange andre ting. Jeg husker godt da jeg fikk møte hennes familie, og det skjedde  i helgene. Trolig  ble jeg en liten gjest  i familien hennes når hun tok med meg hjem. Der lærte hun meg å koke poteter og bake brød. Hun tok meg med til en gård for å se dyrene i fjøset (i stedet for bare å se på bilder i bøker). Noen ganger kjeftet  broren og søsteren min på meg. Det var fordi hun ikke undervist på den tradisjonelle måten, men tok meg med på mange utflukter.  Det var egentlig en smart måte å undervise på. På den måten forsto jeg mer om hvordan hverdagen til de norske var, og dermed forsto jeg mer av den norske kulturen.

Da julen kom kjøpte folk gaver til hverandre. Juletreet ble dekorert med vakre blomster og lys, og snømannen ute ble formet av  hendene til  barna i nabolaget. I Viet Nam var julegaver, juletrær eller juledekorasjonene ren luksus, særlig i min familie.  Som andre barn drømte jeg mye om å få noen enkle små leker.

En gang  da jeg var hjemme hos læreren så jeg en liten settekasse som hang på veggen. I den kassen var det mange små hyller som det sto mange leker og små ting i. Selv om dette var leker var det ment som dekorasjon. Jeg elsket den settekassen og kunne stå å  beundre den lenge. Læreren forsto nok fort  at jeg likte den, og en dag fikk jeg en gave av henne. Det var en settekasse, helt lik den hun hadde. Jeg hengte opp settekassen hjemme, men hyllene i  kassen var tomme. Den manglet alle de vakre småtingene som lærerens settekasse hadde. Da julen nærmet seg spurte  læreren om hva jeg ønsket meg. Jeg fortalte henne at jeg  likte slike små figurer som kunne settes i de små hyllene i settekassen. Hun sa at da skulle  jeg skrive et brev til Julenissen.

Da nølte jeg. Som barn viste jeg jo ikke hvem den gamle mannen var.  Læreren viste meg  da en bok hvor det var bilder av Julenissen. Hun fortalte meg at Julenissen var et godt menneske som elsket barn, og alltid kom med gaver til barna på  julaften. Jeg ble lei meg og sa: “Jeg har aldri fått gaver fra  julenissen”.

Hun så vennlig  på meg, og øynene hennes lyste opp da hun sa: “Jeg vil hjelpe deg med å skrive et brev til julenissen”.  Vi fant fram ark og skrivesaker og  sammen skrev vi et brev til nissen.

Jeg var ikke så begeistret, men gikk med på forslaget. Da brevet var ferdig fulgte hun meg till postkontoret for å sende brevet. På konvolutten stod det: Til Julenissen – Nordpolen. Konvolutten hadde ingen adresse, men læreren sa  at det var i orden. Alle visste hvor Julenissen bor. Damen i kassen virket forvirret da jeg ba henne sende brevet. Jeg så at hun kikket veldig på brevet  for deretter  å se spørrende opp på læreren. Men alt gikk greit til slutt. Jeg fikk noen penger av læreren som jeg ga til ekspeditøren. Hun fant fram et frimerke som  forsiktig ble limt på brevet. Jeg var fortsatt urolig. Det forsto læreren, men hun trøstet meg og sa: “Dette kommer til å gå bra. Brevet er sendt og du vil helt sikkert få gaver fra Julenissen. Når han får brevet vil han skjønne hvor du bor og oppsøke deg”. Jeg husket at læreren hadde fortalt at julenissen klatrer ned skorsteinen, men var bekymret for at huset vårt ikke hadde noen  skorstein.

Læreren tenkte et øyeblikk, så sa hun: “Det går nok greit. Hvis Julenissen ikke kan komme inn i huset  vil han sikkert legge gaven i postkassen. Derfor må du huske  å se i postkassen.”

Hennes tone og glede smittet over på meg. Jeg gledet meg hver dag til å få julegaver fra Julenissen, og jeg sjekket postkassen hver eneste dag. For julenissen kunne komme når som helst og ikke bare på julaften .

Om morgen den 25. desember stod jeg tidligst opp. Jeg gikk rundt i huset på jakt etter pakker, og ble skuffet for det var ikke noe nytt å se i huset. Jeg gikk tilbake til sengen, men fikk ikke sove for jeg var så lei meg og ikke minst kjente jeg en klump i halsen. Så kom jeg på at jeg ikke hadde sjekket postkassen. Da tok jeg på meg en  genser  og gikk mot hoveddøren til postkassen. Øyne  mine lyste  opp da jeg så en pakke i postkassen. Det var umulig å ta feil for på pakken sto navnet mitt og “Fra Julenissen”. “.

Jeg ble så glad at jeg måtte holde pakken tett inntil meg og løp fort inn i huset. Så klatret jeg opp i sengen min og åpnet pakken. I pakken var det mange små dyrefigurer i krystall. Det var slike smådyr jeg hadde fortalt til læreren min at jeg ønsket meg. Det var ingen andre enn henne som visste det.

Det var den første julen jeg fikk en julegave fra Julenissen, og også den siste. For dagen etter forsto jeg at Julenissen var  ingen andre enn læreren min.

Livet har mange drømmer. Drømmen kan være så stor som ønske om å nå stjernene, mens andre ganger er drømmen så liten som å ønske seg en liten kosebamse.

Den julen lærte jeg noe veldig viktig. Det er  menneskene som oppfyller hverandres drømmer.  Vi trenger ikke Julenissen for å oppnå drømmer.  Min Julenisse var læreren min, og andre barns Julenissen kan sikkert være foreldre, slektninger eller andre vi er glade i.

TH

Advertisements